Ifølge mine erfaringer : ikke åpningsspillet.
For meg så virker det absurd å bruke så mye ressurser og penger på å skaffe seg et godt åpningsrepertoar når 98 av 100 partier avgjøres i en helt annen fase av spillet.
Min teori er at solide teorikunnskaper først begynner å bety noe særlig for folk med 2200-2300 i rating og oppover, og de gutta taper vi «vanlige sjakkspillere» mot uansett.
For å utvikle seg som sjakkspiller så trenger man praktisk trening i å beherske ulike stillingstyper, og hvor mye utvikler man seg egentlig hvis man kun spiller begrensede åpninger med håp om å havne i bestemte stillingstyper?
Bare i begrenset grad mener jeg.
Case in point; to partier spilt i helgen i Drammen
I første partieksempel (Amar Opening : 1.Sh3) evaluerer computeren ganske konsekvent mellom en halv og en hel bondes fordel til sort i åpningen.
Men hva skjer, hvit ender opp med en praktisk, spillbar stilling med gjensidige sjanser.
Partiet avgjøres ved at sort er mer våken i de taktiske sekvensene i tidsnøden og fullfører vinsten i det fordelaktige tårnsluttspillet.
I andre partieksempel spiller jeg Englund Gambit (1.d4 e5), en av de aller verste det går an å spille.
For sikkerhets skyld følger jeg opp med å glemme teorien i trekk 2 med De7 (Sc6 bør legges inn først).
Men det viser seg at det selv i de mest tvilsomme stillinger går an å spille god praktisk sjakk for den som holder øynene åpne for mulighetene i stillingen, og resten av partiet taler vel for seg selv.
Moralen blir at man heller bør trene taktikkoppgaver og sluttspillteknikk og at man i åpningen i høyest mulig grad bør velge åpninger man absolutt ikke kan slik at man trener praktisk sjakk istedet for som en papegøye å gjenkalle memorerte sekvenser.
